Sirius

Du var som et tog på en skjebnebundet bane. Ikke av den primære type. Ikke den mest moderne.

Skinnene var gråe, ordinære, og førte framover. Hvis du bare hadde vært en bil som lot deg bakover. Bremsene var stille, og du var ikke våken.

Jeg sto på perrongen, stirret på skinnene, som førte inn i noe endelig. I sjelen var det uutholdelig, Null bevegelse, nesten underlig.

Kun en tilskuer på kinoen. Med tiden skulle jeg bli vitne til supernovaen. For sannheten er at høydepunktet var slutten.

Ingen kunne forstå noe så ukjent. Uvitende om hva som var skjult. Sannheten er at jeg aldri kjente deg, og det vil jeg aldri.

• Av Ruya Ravn