DOMMER

Jeg har et tema jeg vil bringe på bane,

Det kan virke som en selvgående vane.

Det er ikke meg men alle rundt meg,

Aldri du men alle andre enn deg.

Det er ikke noen av de du kjenner,

Samme hvem så er det ikke dem heller.

Men slik har det altså da blitt.

At det gjelder andre men ikke meg og mitt.

Så hva skal vi dette kalle?

Et viralt tabu som gjelder ingen og alle?

Kanskje jeg bare skal si det rett ut,

Risikere å lage litt mindre tabu.

Det er å dømme som er tema,

Dømme alle som faller utenfor skjema.

Uansett hvem du observerer og ser,

Lager du en dom, dømmer og ler.

Men hvorfor er du bedre enn dem,

Hva gjør den andre, mer rar eller slem.

Det du glemmer er din egen dom.

De dømmer deg også, slik eller sånn.

Du tror at du ikke blir sett på slik,

Du blir ikke utsatt for dom og svik.

I din verden er ditt syn rett,

Du er bare bedre, rett og slett.

Jeg dømmer også etter en stund,

Evaluerer mine tanker uten å åpne munn.

Spør meg selv, var du rettferdig der?

Minner meg på, hva jeg tror jeg er.

Når jeg hører meg selv gi en dom,

Beklager jeg og føler meg dum.

Jeg har jo lært alt dette, helt tragisk,

dommer blir satt helt automatisk.

Men jeg begynte se på mine tanker,

Evaluere alt som i hodet vanker.

Og ydmykt ser jeg mine egne feil,

Så mange fler, enn det som vises i speil.

Selvsagt kan vi le med andre,

Litt ironi uten å klandre.

Og vi kan mene svært ulikt,

Uten å dømme, tenke unikt.

Feilfri blir vi aldri noen i denne verden,

Takket alle feil, har jeg lært mye på ferden.

For jeg jeg vil ikke være sånn,

Sur og si at andre er bånn.

Jeg vil snu på denne tanken,

Lage det fint i minnebanken.

Det kan også du få til,

Du klarer og kan, det du vil!