Abida og Bjørneboe: Friheten i hånden

Friheten i hånden: Abida og Bjørneboe

Hva kan to bøker med samme tittel lære oss om å leve ekte?

Det finnes nå to bøker med tittelen «Frihetens øyeblikk». Én er fra 1966, den neste kom ut 56 år senere, i fjor høst.

Det er flere grunner til at jeg stjal tittelen til Jens Bjørneboe til boken om Abidas liv, og om generasjonene som kom før og etter henne. Som den rebellen Bjørneboe var, tror jeg han hadde likt tyveriet. Jeg tror han hadde anerkjent den frihetskampen som blir ført mellom permene på boka fra i fjor høst. I motsetning til Bjørneboes bok, er fjorårets bok en dokumentar om ekte liv.

Abida og Bjørneboe – i det minste hans hovedperson i denne boka – var jevnaldrende da de strevde med seg selv og omgivelsene for å bli fri, endelig fri. Bjørneboes hovedperson, en rettstjener, er 46 år og kjemper mot depresjon og mentale problemer. Han kjemper med fortiden sin og verdens råskap, og forsøker å konsolidere alt han har lært om verden i en aksept for verden og menneskene som lever i den – småbjørnene, som han kaller oss – før han blir gammel.

I likhet med Abida lever han i en verden hvor de etablerte patriarkalske maktfigurene er korrumperte og begår overgrep mot kvinner og barn uten å lee på et øyelokk. De lever i verdener som er gamle, og Bjørneboes hovedperson kjenner at noe er galt.

«Er det jeg som er gal, eller er det verden? Jeg visste det rette svar, men jeg våget ikke å uttale det: Det er verden som er gal! Isteden bøyet jeg meg og sa: Verden er riktig; jeg er gal.»

Bjørneboes hovedperson er i et selvvalgt eksil. Abida er gjennom livet i to slags eksil: først som barn i foreldrene hjemland, så som voksen i et Norge hun tilhørte, men knapt kjente.

Han er rettstjeneren som bivåner de dømtes og fangtes lidelser. Abida er en av dem som rettstjeneren hadde observert. Men der Bjørneboes rettstjener og hans rekker av dømte ikke utvikler seg, gjør opprør eller gjør noe aktivt for å unnslippe skjebnen, er Abida en som griper om sitt eget liv og tar egne valg, imot ‘bjørnene’.

I dokumentarboken «Frihetens øyeblikk» fortelles det om når nitten år gamle Abida sender et brev til Lise. Abida er nygift og i Pakistan, Lise er i Norge. Abida forteller at hun bare vil dø, fordi hun er så fullstendig bundet. Av andre.

I Bjørneboes roman får rettstjeneren et brev fra en fjern bekjent som er døende. Det er en bitter person som skriver til ham:

«Jeg ser nu klart, det jeg usikkert har visst før; at jeg har aldri levet mitt liv. Jeg har levet min ektemakes liv, min fars liv, mine søskens, mine barns, mine naboers liv, andres liv. Jeg har fylt den rolle som andre har ventet eller forlangt av meg. Dette har jeg levet opp til», skriver han, før han avslutter med en setning som tydeligere enn andre sier hvilket eksistensielt imperativ det er, å få leve fritt:

«Jeg ville heller ha vært den største forbryter, men ha gjort mine forbrytelser selv. Det er gått opp for meg at i snart femti år har jeg levd et liv som ikke en eneste dag har vært mitt eget.»

Senere blir han irettesatt av en venn, når han utsetter å gjøre noe til dagen etter.

«‘Men tenk om De døde i natt! Hva skulle folk da tro om Dem?’

Jeg følte angst, da han hadde sagt det. Ikke fordi han minnet meg om en usannsnlig ting: å dø inatt. Men fordi han satte meg kniven på strupen: Gjør det nu! Du kjenner sannheten, og du utsetter fullbyrdelsen til imorgen, fordi du foretrekker å vente så lenge som mulig med å trekke en konsekvens på egen hånd. Du har friheten i hånden, men våger ikke gripe den. Du tør ikke være alene om det!»

Dette peker Bjørneboe på, igjen og igjen: At å velge friheten er et ensomt valg. Det er noe som kan oppfattes som nesten voldsomt overfor andre. Uansett om du har støttespillere omkring deg, slik Abida hadde med barna, venninner og hjelpere, så er valget om å frigjøre seg til syvende og sist et ensomt valg:

«Frihet er ikke en ting man får, den er noe man tar seg selv uten å spørre noen om det man gjør er riktig eller moralsk eller skadelig eller godt. Derfor heter det også på alle språk: ‘Jeg tar meg den frihet’.»

Jeg håper så mange som mulig leser begge “Frihetens øyeblikk”.

(Dette var opprinnelig en FB-post i forkant av Bjørneboedagene 2022)