Uverdig og gammeldags ruspolitikk

Vi straffer mennesker for å være syke

Min pappa var alkoholiker. En av mine største redsler som barn og tenåring var å finne ham på en benk i byen. Jeg var så ulykkelig og desperat at jeg mange ganger, for alvor, tenkte på å ta livet av enten ham eller meg selv.

Illustrasjonsfoto: Jan Murin (© CC BY 2.0)

Det finnes mange barn som vokser opp med foreldre som er alkoholikere. Det finnes mange barn som vokser opp med foreldre som er stoffmisbrukere.

Ingen av disse barna har det greit, og enten vi vil det eller ei så sitter ikke bare enkeltindividene igjen med konsekvensene av barnas opplevelser, men også samfunnet rundt.

Dette innspillet handler om to ulike sider av dagens rusmiddelpolitikk, som henger tett sammen – avkriminalisering og en verdig ivaretakelse av de aller tyngste misbrukerne våre.

Er norsk ruspolitikk utdatert? Umoderne?

Noen vil svare ja, andre vil svare nei. I 1888 behandlet man alkoholikere og morfinister på sanatorium i Nes. Behandlet. Man straffet ikke. Så, på 1960-tallet, begynte man å snakke om «et onde». Noe som lokket ensomme ungdommer mot det forbudte. Det ble straffbart å bruke narkotiske stoffer og strafferammen gikk opp. De neste 10–20 årene utformes den politikk vi fortsatt er altfor bundet av. Stoffmisbruk skyldes personlige, sosiale og familiære problemer. Man overser at stoffmisbruk rammer på tvers av alle samfunnslag.

Samfunnet setter seg et mål; å bli narkotikafritt. Kampen mot narkotika starter for alvor.

Tilbake til min pappa

Han brukte ikke andre rusmidler enn alkohol, og alkohol er lovlig. Barnet som har en far eller mor som misbruker stoffer som heroin eller kokain har ikke bare en misbrukende forelder, men også en kriminell forelder.

I dagens samfunn er det økonomiske interesser som styrer, også i det offentlige, hvor man i økende grad styres av måltall og grafer på fortjeneste kontra kostnader. Jo høyere måltall, jo bedre inntjening.

Politiet kan for eksempel finne på å lage seg høye måltall på arrestasjoner av fulle mennesker som urinerer på offentlig sted. Eller på å arrestere narkomane i bybildet. Måltallene blir oppfylt, inntjeningen er i boks og alle er fornøyde.

Det samme fenomenet finner vi også i helsesektoren, der sykehusene får penger etter hvilke diagnoser pasientene deres har. En pasient som skrives ut med en uspesifisert lungebetennelse gir mindre penger enn en med en typebestemt bakteriell lungebetennelse.

Hva hvis vi satte et pennestrøk over måltall som fenomen. Hva om vi avkriminaliserte bruk av rusmidler, som fagpersoner i årevis har anbefalt?

Luftige målsetninger

Allerede i 1996 tok jussprofessor Andenæs til orde for at et rusfritt samfunn var en utopi. Hva ville skjedd om politiet ikke måtte arrestere de samme narkomane hver uke? De narkomane som hver gang har sine egne brukerdoser i innerlomma, og som gjentatte ganger blir dømt til fengsel. Hva skjer med dem da dommen er ferdig sonet? De kommer ut og fortsetter akkurat slik som før.

Hva ville skjedd om fokuset dreide seg fra kriminell til syk?

Er dagens norske helsevesen i stand til å ta vare på og behandle alle narkomane? Nei? Kan alle narkomane behandles friske? Nei? Hvordan skal vi da ivareta dem, om vi ikke følger ideologien om det rusfrie samfunn? Hva er de om de ikke er kriminelle?

Min pappa hadde en sykdom som kalles alkoholisme. Han ble ikke definert som kriminell på grunn av sine rusvaner. Han gjorde noen ganger kriminelle handlinger, men han var ikke kriminell i sin rolle som alkoholiker. Den heroinmisbrukende moren er kriminell både da hun setter skuddet og da hun stjeler for å få penger til neste dose. Rettferdig?

Hvorfor velger vi å si at min pappa var syk, mens den heroinavhengige moren er kriminell? I samfunnets øyne er hun litt syk, men først og fremst kriminell.

Så, hvis rusmisbruk ikke lenger er kriminelt, vil det være en fallitterklæring i vårt korstog mot narkotika? Noen vil nok mene det og hevde at vi sender helt feil signaler til våre unge.

Fra straffet kriminell til pasient som får omsorg

Hva om vi avkriminaliserer brukerdoser som flere europeiske land, deriblant Portugal, har gjort? Narkotikarelatert kriminalitet har gått ned, det samme med overdosene — en statistikk hvor Norge har palleplass i Europa — og politikken ansees generelt som en suksess. Er det å hjelpe syke istedenfor å straffe et feil signal å sende til våre unge?

Lavterskeltilbud og sprøyterom er også viktige tiltak andre steder i Europa, som gjør det mulig å ivareta de aller tyngste misbrukerne på en måte som vi fortsatt strever med i Norge. Brukere kommer inn i rene og trygge omgivelser for å sette sprøyten eller røyke stoffet sitt. Fagfolk er tilstede får å observere, men også for å stelle sår, gi råd og veiledning og dele ut rent utstyr.

Dette har så vidt fått fotfeste i Norge, men norsk lov er unødvendig rigid og tillater ikke at heroinister som røyker får gjøre det i sprøyterommet. Ingen andre stoffer får inntas utenom heroin i sprøyte.

Politikere som har foreslått å tillate røyking har ikke fått gjennomslag. Brukerne som er avhengige av andre stoffer må finne seg andre steder å være. Verdig?

Det er altså kun i Oslo, og nå nylig i Bergen, at vi har sprøyterom. Alle andre steder i Norge finnes ikke dette tilbudet for rusmisbrukere.

Hvis min pappa hadde vært heroinist i Oslo så kunne han blitt tatt hånd om i trygge omgivelser i et sprøyterom. Der ville han fått nødvendig helsehjelp og han ville hatt tilsyn da han injiserte. Det ville jeg ha ønsket for ham. Jeg ville ikke ønsket at han lå alene i en park et sted.

Fordommer og manglende kunnskap

Det er få, kanskje ingen, av våre innbyggere som befinner seg lavere på samfunnets rangstige enn rusmisbrukerne. Vi ser på dem med skeive blikk og tenker at de selv har skylden for at de er der de er. Jeg hatet min alkoholiserte pappa i mange år.

Den dagen jeg endelig forstod og ble fortalt at det var alkoholiker han var og ikke bare en sint og skremmende far, innså jeg også at misbruket ikke utelukkende var hans feil.

Da kunne jeg som datter begynne min prosess med å gå videre. Mange barn og unge får ikke gjort det, deres foreldre er nemlig ikke i hovedsak syke. De er kriminelle.

I 2012 sa man riktignok i Stortingsmelding 30 at rusmisbruk også er sykdom, men man var fortsatt ikke bare syk. Man var også kriminell. Det er man fortsatt i 2017.

Norsk rusmiddelpolitikk er utdatert og gammeldags. Den klamrer seg fast ved en ideologisk illusjon om at alle rusmisbrukere kan frelses fra det onde, en forestilling som kolliderer med virkeligheten slik faglitteraturen beskriver den.

Vi behandler ikke våre sykeste misbrukere med den verdigheten de fortjener og har krav på, og vi glemmer at familiene rundt blir skadelidende av mangelen på politisk vilje til å virkelig gjøre en forskjell.

Jeg brukte mange år på å tilgi, akseptere og gå videre. Det er tusenvis av barn og unge som skal gå den samme veien som jeg har gått, og som mange andre har gått.

Å ha en alkoholisert forelder er jævlig og fortsatt tabubelagt. Å ha en forelder som er narkoman er også jævlig — og sannsynligvis enda mer tabubelagt — for den forelderen er i tillegg kriminell og kan straffes for det min pappa kunne fått behandling for.

Når skal Norge for alvor ta det store steget mot fremtidens ruspolitikk? Kan vi hevde at politikken vår er “god nok” når vi fortsatt ligger nær toppen på Europas overdosestatistikk? Kan vi se oss selv i speilet og akseptere at så mange barn og unge lider unødig i hjem der mor eller far ikke bare misbruker, men også risikerer fengsel?

Nei, vi kan ikke det.

Vi kan ikke redde alle, noen vil fortsatt finne sine narkomane foreldre på en benk i byen. Men vi kan ta inn over oss ny og viktig kunnskap om at disse trenger hjelp og behandling, de trenger verdighet og forståelse.

De trenger å bli sett som de medmenneskene de er. Ikke som kriminelle og selvforskyldte tapere.