Det er ikke deg, det er meg..

For en tid tilbake hadde jeg ansvar for å ha opplæring med en nytilsatt. Det innebærer at vedkommende skygger meg og ser hvordan vi jobber, for så å overta oppgaver og bli mer og mer selvstendig. Etter ei stund spurte denne personen meg; «Hvordan rekker du alt du har ansvar for?»

Tja, tenkte jeg. Det er da ikke noe hokus pokus. Du begynner i en ende, viktigste først, så gjør du en oppgave etter den andre til du er ferdig. Det skal sies at i en døgndrevet bedrift som et sykehus, er det sjelden du blir ferdig, men det kommer alltid et vaktskiftet og noen som overtar. Det blir enklere etterhvert, du lærer deg dette fort, sa jeg. Hun nikket og vi fortsatte, men etter at opplæringen var overstått endte det med at hun sa fra seg stillingen hos oss. Jaja, tenkte jeg, det er jo ikke alle som er skapt for denne måten å jobbe på. Ærlig sak det.

Det har gått litt tid siden dette hendte og jeg tenkte ikke noe videre over det før nå nylig, men for denne personen var min jobb for mye. Ansvaret, mengden oppgaver, kompleksiteten, det høyet tempoet, avbrytelsene eller tidspresset, noe ble for mye for henne. Min første reaksjon, at det krever et visst type mennesket for å gjøre denne jobben, er feil. Jeg har slutta å lure på hva som feiler henne, og heller begynt å lure på hva som er galt med meg?

Det er jeg som har adaptert en ny normal på jobb. En normal som innebærer at det å ikke rekke matpause, tissepause eller kaffepause i løpet av ei vakt ikke er sjokkerende. En normal som tilsier at jeg ofte kan ha ansvar for å gjøre tre ting til samme tid, og det er en helt oppnåelig halvtime av dagen min.

Det er jeg som henter utstyret jeg trenger til en arbeidsoppgave, mens jeg avtaler noe med en kollega, samtidig som jeg svarer på telefonen. Det er mine vakter som i de fleste tilfeller begynner med en vanlig mengde arbeidsoppgaver, men som så krydres med en uendelig strøm av tilleggsoppgaver, avbrytelser og/eller dataproblemer, uten at det oppfattes som noe annet enn en vanlig tirsdag.

Min reaksjon på litt motstand oppå motstanden er ofte et smil, til og med latter. For det er jo litt komisk at pasienten min må ha følge til toalettet akkurat når studenten min skal stelle et sår for første gang, og kollegaen min trenger to dobbeltsignaturer og hjelp i et stell, er det ikke?

Det er jeg som glemmer at jeg er sulten, fordi «*Pasienten Først!*», og alt det der. Det er også jeg som uten å mukke påtar meg å ha opplæring av nytilsatte og veiledning av studenter, uten noen form for økonomisk kompensasjon, eller ekstra tid å gjøre det på.

Min oppfatning av hva som er normalt er nå, etter noen år i yrket, så forskrudd, at jeg hvis jeg får lov til å drikke en kopp kaffe mens den fortsatt er varm, blir jeg usikker på om jeg har forsømt meg på noe vis.

Dersom sykepleiere får gjøre sine oppgaver som planlagt, uten avbrytelser eller komplikasjoner, får vi spist lunsj i rimelig tid og dokumentert i ro og fred før vaktskiftet, kaller vi det ei rolig vakt. I det siste har jeg spurt meg selv, er det ikke sånn det egentlig skal være? Er det ikke dette som er normalen og alt utover det som fortjener en reaksjon?

Da jeg fikk 100% stilling som sykepleier var en av det første tingene jeg fikk høre at «Du kommer ikke til å orke det lenge». Jeg er glad for å kunne meddele at jeg og mange av mine kollegaer orker det, men det finnes steder der sykepleiere ikke orker å jobbe en full stilling. Altså, det å være 100% i jobb er sykdomsfremkallende.

Arbeidsmiljøloven sier at det skal være helsefremmende å være i jobb. Med andre ord burde vi alle egentlig gå hjem fra jobb litt friskere enn da vi kom. Jeg skal akseptere at jeg bare er i like god form når jeg drar fra jobb, men hva med de arbeidsplassene som er så presset at en full stilling, helsemessig, ikke er mulig for folk? Er ikke dette et alarmerende tegn på underbemanning, overbelegg, tidsoptimisme og dårlig planlegging? Det må kunne ansees å være systemsvikt, at arbeidsplasser har så mange oppgaver, fordelt på så få ansatte, at folk enten sykemeldes, eller frivillig velger å gå ned i lønn for å slippe å møte opp hele tiden.

Når man diskuterer heltid-deltid er det alltid mange synspunkter. Problematikken er helt klart sammensatt av forskjellige faktorer. Min oppfatning er likevel denne: det har mindre hensikt i å jobbe for at folk skal få hele stillinger om det ikke også sørges for at disse stillingene er mulige å gå i.

Mange utlysningstekster bruker formuleringer som «vi søker en robust sykepleier». En ærlig annonse ville sagt: “Vi søker sykepleiere med partyblærer, lite behov for mat eller søvn, seriøse multitaskingskills, galgenhumor og en indre motivasjon ut av en annen verden.”

Jeg kjenner mange sånne sykepleiere. De finnes overalt. Jeg lurer ikke så mye på hvordan man blir sånn. Konstant press om å rekke mer, på samme mengde tid, til samme lønn, er perfekte groforhold for slike mutanter. Det jeg lurer på er, hva er galt med oss?