Surmaget ensomhet — inntil videre

Det er vel ingen som forbinder undertegnede med å være grinete og sutrete, eller generelt med å være i dårlig humør. Og slik er jeg vel heller ikke. Men i det siste har jeg tatt meg selv i å være grinete både over det konstant dårlige sommerværet i Trøndelag og at andre har det fint. Ikke bra. Det er vanskelig å unnskylde det, men jeg kom raskt fram til årsaken(e).

1. Jeg har lite penger og har hatt det slik i halvannet år.
2. Jeg har vært uten arbeid i halvannet år og har derfor lite daglig sosial omgang.
3. På grunn av de to foregående grunnene, ender jeg opp med å være lite sosial ellers også, fordi jeg rett og slett ikke har råd.

[caption id=”attachment_4196" align=”alignnone” width=”300"]

Sånn går no dagan[/caption]

Resultatet er at selv en kar som meg, som trives med å være litt enstøing, ender opp med å kjenne på ensomheten og misunnelse over alle som koser seg med fint vær, ferie, venner og egne familier. Å gå på Facebook er som å få en jevn strøm av påminnelser om det som mangler i sitt eget liv. Dyttet rett i trynet. Gjengangerne er Instaweather-bilder med varme temperaturer og føtter som soler seg enten hjemme eller i mer eksotiske himmesltrøk, samt utropene om “F-E-R-I-E-!”. Det er sånn sett ironisk at jeg i det siste har skrevet om egoet og hvor lite nyttig sammenligninger med andre er. Men samtidig viser det bare hvor vanskelig det er å la være. Det er ikke bare bare å sette fra seg egoet i en krok.

Det er vel bare å slå fast at å være en singel og (foreløpig) arbeidsledig mann i slutten av tredveåra, som ikke er spesielt aggressiv av seg sosialt sett, lett fører til ensomhet og dårlig humør.

Heldigvis er det meldt fint vær til uka, dagpengene kommer på konto (med de få kronene som blir igjen etter utgiftene) og jeg skal sannsynligvis ta meg en langtur på scooter og besøke en av mine beste venner og familien hennes (med ny baby som jeg ikke har møtt ennå). Så da er humøret garantert å komme tilbake, mens ensomheten vil langsomt trekke seg tilbake inn i den mørke hula si.

Og i august har jeg jobb igjen.

Onwards!