Fra hjelp til stigma: Mine erfaringer med Nydalen DPS

Stigmatisering i psykisk helsevern handler ikke bare om enkeltord, men om en hel kultur. Erfaringene fra Nydalen DPS viser hvordan pasienter kan reduseres til karikaturer i stedet for å bli møtt som individer med kompleksitet.

Da jeg stilte kritiske spørsmål, ble jeg fortalt at jeg «led av bias» og var «bare negativ». I stedet for å reflektere over kritikken, ble jeg stemplet. Jeg klaget internt og fikk faktisk medhold. Likevel valgte en psykiater som tydelig følte seg krenket å legge til nye og nedsettende opplysninger i journalen. Disse måtte jeg igjen be om å få fjernet. Slik blir maktubalansen tydelig: den som ber om ryddighet og kvalitet risikerer å bli møtt med ytterligere krenkelser.

Holdningene kommer også til uttrykk utenfor lukkede rom. Absurd nok har ansatte ved Nydalen DPS også bidratt til stigma i offentligheten. En psykolog uttalte i et avisintervju at «her kommer de som har kjærlighetssorg og de som kommer i håndjern». At en fagperson velger å beskrive pasienter på den måten, nesten som en vits, er ikke bare respektløst — det er direkte skadelig. Ironien blir enda større når den samme psykologen i en YouTube-video snakker om viktigheten av å unngå stigmatisering av ruspasienter. I teorien er hun imot stigma, i praksis utøvde hun selv den groveste stigmatiseringen jeg noensinne har opplevd.

Statsforvalteren behandlet en klage mot Nydalen DPS og ga delvis medhold. Dermed ble det slått fast at deler av dokumentasjonen og vurderingene ikke holdt faglig mål. Det viser at pasientkritikk kan være både legitim og riktig. Likevel ser vi et mønster: Når en psykisk syk klager, svekker det i praksis troverdigheten av kritikken — selv når klagen har substans.

Dette peker på en dypere utfordring. Psykiatrien tviholder på sine metoder fordi den antar at den vet best. Man sier man ønsker «feedback», men i realiteten blir systemet stående akkurat slik det var for mange år siden. Pasientens stemme lyttes til først når en ekstern instans, som Statsforvalteren, anerkjenner den.

Jeg spurte psykiateren hvorfor han hadde skrevet i epikrisen at jeg hadde «dårlig holdning til psykisk helsevern». Svaret var sjokkerende ærlig: «Fordi du gjør ikke som jeg sier.» Med andre ord: hvis en pasient ikke er passivt enig i behandlerens tilnærming, så stempler man det som en «dårlig holdning» — selv uten spor av uhøflighet. Da jeg utfordret ham på dette, svarte han: «Du lider av bias, du er bare negativ.» Men i journalen ble virkeligheten fordreid. Der sto det plutselig at jeg hadde fått en unnskyldning fra hele DPS-et, og at de skulle fjerne formuleringer som kunne misforstås. Det var en pyntet versjon, skrevet for å beskytte institusjonen og hans eget omdømme — ikke for å speile hva som faktisk skjedde. At sjefen hans senere ga meg medhold og fjernet opptil seks vurderinger, sier alt. Reglene for å endre journal er strenge, så når så mange feilvurderinger måtte bort, viser det hvor grovt feil systemet faktisk hadde opptrådt.

Reglene i psykisk helsevern er i stor grad bygget for å beskytte behandleren, ikke pasienten. Journalen er et godt eksempel. Hvis en behandler velger å lyve eller pynte på sannheten i journalen for å dekke over egen oppførsel, har pasienten ingen reell sjanse til å bevise det motsatte. Pasienten fører ingen journal, og det finnes ingen nøytral loggføring av hva som faktisk ble sagt i møter. Dermed blir behandlerens ord stående som offisiell sannhet, selv når det er direkte i strid med virkeligheten. Dette gir en maktubalanse som er dramatisk: den ene parten kan skrive historien alene, mens den andre parten risikerer å få sin tillit, troverdighet og til og med rettssikkerhet ødelagt av et par setninger skrevet inn i et system de ikke selv kontrollerer.

Stigmatisering i psykiatrien er mer enn enkeltstående episoder — det er en systemfeil. Så lenge man setter diagnosen, stereotypien og behandlerens fordommer foran faglig skjønn og individuell vurdering, vil pasientens opplevelse systematisk reduseres til «symptom». Nydalen DPS er et eksempel på hvordan dette ser ut i praksis og burde blitt brukt som et klart skoleeksempel på hvordan psykiatrien IKKE skal fungere. Og Statsforvalterens delvise medhold viser én ting tydelig: pasientens stemme kan nå gjennom, men det burde aldri kreve en kamp å bli møtt som menneske.