Posttraumatisk vekst

Creating is healing, hørte jeg i en YouTube film her om dagen. Og det kan jeg faktisk relatere til. Jeg er litt altmuligmann (dame-ish) og kan litt om mange ting. I en lengre periode i arbeidet med ptsd har jeg oppdaget akkurat dette.

En dag jeg satt og tegnet, opplevde jeg en ro i meg selv. Ingen tanker som tok for stor plass, ingen stress om noe å rekke, ingen ubehag. (Vel, det faktum at foten sovner når du sitter på den i 1,5 time, gjorde vondt! Utover det; ingen ubehag!)

I tillegg skaper jeg noe, jeg relaterer til det meste av det jeg tegner og ser at denne måten å få det ut på, helbreder meg sakte men sikkert. Jeg kan ikke sette meg ned og tegne på måfå, for å få denne «effekten». Jeg kommer i tegne-modus, og da tegner jeg det som faller meg inn og jeg relaterer til. Det hadde nok vært veldig diggbart å bare tatt et ark på en dårlig dag og blikvitt den dårlige dagen. Men nei, den beste medisinen på en dårlig dag er faktisk å akseptere at den er dårlig, i stedet for å tvinge frem en «bra dag».

Tidligere kunne jeg bruke dobbelt så lang tid på å komme meg opp fra en depresjon, bare fordi jeg ikke aksepterte det når kroppen roper nei og stopp. Jeg liker være en blid og glad duracell-kanin, problemet med meg er at når mine batterier går tom, kan jeg ikke bare bytte til nye.

Denne gangen ble batteriet helt flatt. Og den tiden det tar å lade opp igjen er mye lengre enn jeg håpet på. Det er her jeg måtte begynne å snu tanken. Jeg må få snudd dette fra posttraumatisk stress, til posttraumatisk vekst!

Det er ikke lett å tråkke opp en ny sti, skape nye rutiner og ikke minst begynne å ta vare på seg selv etter så mange år med det motsatte. Jeg jobber med meg selv hver eneste dag. Noen dager får jeg ikke til noe, andre dager gjør jeg et bittelite kvantesprang. Å snu tanken og akseptere status quo har blitt 2 av mine viktigste verktøy på tur opp igjen.

Egenomsorg er vanskelig når man har brukt 38 år på å arbeide for å slippe fokus på seg selv. Og det finnes ingen oppskrift, jeg må lete etter ting jeg liker og som gjør meg godt, gir meg energi. Til nå har bare tegning og skriving slått til. Jeg hater shopping, klipper meg selv, badet er verdens kjedeligste sted å være osv.. og det faktum at man må kunne elske seg selv for å kunne elske andre, gjorde at jeg i dag er i et stabilt forhold med meg selv. Den dagen jeg holder ut med meg selv i gode og onde dager, kan jeg kanskje (!) vurdere en partner. Inntil den dagen, er det meg og barna i fokus. Noe som er mer enn nok for meg. Så får vi se da, hva fremtiden bringer.

Selv om jeg har fortrengt mye av negative opplevelser og bearbeidet mye med tegning og skriving, har mange opplevelser satt seg i kroppen og underbevisstheten. Jeg er så utrolig heldig som får behandling til psykomotorisk fysioterapi og psykolog. For selv om fortidens minner ikke trigger så mye følelser ved å tenke på de lengre, skaper de reaksjoner og en fysisk tilstand som gjør at jeg ikke fungerer 100%. Dette vil ta tid, og jeg skal reise meg igjen selv om det tar lengre tid enn jeg først håpet. Sterkere, klokere, lykkeligere!

Kunsten er å aldri gi opp! Vi utvikler oss tross alt hele livet.