It Is the Quiet People Who Hold Back the Darkness

This text is about a special kind of person who can be found in many places.

Do you recognise them?

Image by Øivind H. Solheim © 2026

I have lived long enough to recognise a person who loves the mirror more than the people. There is always such a face in times like ours.

A man who enters the room as if the world were created for him alone. He talks a great deal about strength but cannot bear to be contradicted.

He demands loyalty, applause, and obedience. Like a child who never learned that other people have lives too. And perhaps the strange thing is not that such people exist.

The strange thing is that we hand them the keys to the entire house.

Because while they shout the loudest about honour, power, and greatness, Ordinary people stand quietly and hold society together.

The woman arriving for the night shift. The man driving the bus through the snow. Those who prepare meals, teach children to read, Comfort the frightened and bury the dead.

It is the quiet people who carry the world forward. I have seen the autocrat before. He often arrives with the same look:

A gaze that never truly sees other people, only how they can be used. He calls unrest strength. He calls fear order.

And around him stand people who nod a little too eagerly. Perhaps because they hope to feel a little warmth from power. Perhaps because it is easier than standing upright alone.

But I have also seen How strangely small power becomes when it is measured against a human being with a conscience.

Because while they shout the loudest from stages and screens, An old person sits quietly holding another person’s hand.

And there is more human dignity in that moment than in all the speeches about nation, dominance, and control.

It is the quiet people who hold back the darkness. Perhaps the most absurd thing of all is this:

That a society full of wise people Again and again allows itself to be led by those who have the least doubt about themselves. As if the absence of self-awareness were mistaken for strength.

As if noise were mistaken for wisdom. I have lived long enough to know that the most secure people rarely feel the need to dominate others.

So I place my trust in ordinary human beings. In those who can still listen before they judge.

In those who share their bread, Keep their promises, show up, and try to live decent lives in troubled times.

Because when history one day looks back at us, I do not think it will ask who shouted the loudest.

I think it will ask who was still able to remain human.

What do you think about this?

You can listen to the Norwegian version of the song Det er dei stille menneska som held mørket tilbake (It Is the Quiet People Who Hold Back the Darkness) on Spotify and other music platforms.

Det er dei stille menneska som held mørket tilbake

Image by Øivind H. Solheim © 2026

Eg har levd lenge nok Til å kjenna att eit menneske Som elskar spegelen meir enn folket Det finst alltid eit slikt ansikt I tider som våre

Ein mann som går inn I rommet Som om verda var laga for han åleine Han snakkar mykje om styrke Men toler dårleg å bli motsagt

Han krev lojalitet, applaus og lydnad Som eit barn som aldri lærte At andre menneske også har eit liv Og det underlege er kanskje ikkje At slike menneske finst

Det underlege er At vi gir dei nøklane Til heile huset

For medan dei ropar høgast Om ære, makt og storleik Står vanlege menneske stille Og held samfunnet oppe

Ho som møter på nattevakt Han som køyrer bussen gjennom snøen Dei som lagar mat, lærer barn å lesa Trøystar dei redde og gravlegg dei døde

Det er dei stille menneska Som ber verda vidare Eg har sett autokraten før Han kjem ofte med same blikket

Eit blikk som aldri heilt ser andre menneske Berre korleis dei kan brukast Han kallar uro for styrke Han kallar frykt for orden

Og rundt han står menneske Som nikkar litt for ivrig Kanskje fordi dei håpar Å få litt varme frå makta Kanskje fordi det er lettare Enn å stå oppreist åleine

Men eg har også sett Kor merkeleg lita makta verkar Når ho blir målt opp mot Eit menneske med samvit

For medan dei ropar høgast Frå scenar og skjermar Sit eit gamalt menneske stille Og held eit anna menneske I handa

Og det finst meir menneskeverd I det augeblikket Enn I alle talane Om nasjon, dominans og kontroll

Det er dei stille menneska Som held mørket tilbake Det mest absurde av alt Er kanskje dette

At eit samfunn fullt av kloke menneske Gong på gong lar seg leia Av dei som kjenner minst tvil om seg sjølve Som om mangelen på sjølvinnsikt Blir forveksla med styrke

Som om støy blir forveksla med visdom Eg har levd lenge nok Til å vita at dei tryggaste menneska Sjeldan har behov For å dominera andre

Så eg set mi lit Til dei vanlege menneska Til dei som framleis kan lytta Før dei dømmer

Til dei som deler brødet sitt Held ord, møter opp Og prøver å leva anstendige liv I ei uroleg tid

For når historia ein dag ser tilbake på oss Trur eg ikkje ho kjem til å spørja Kven som ropte høgast

Eg trur ho kjem til å spørja Kven som framleis klarte Å vera menneske.

If you liked, please consider to share.

[embed]